Sansenes magi

«Outside stuff pierce through to you and decides you. And though you are you no matter what someone says what is false or true. Regardless of how soft or hard they say the true you looks like, hears like, feels like, tastes like or smells like, you are you.» - PIERCED fra albumet Steingrunn av OIX.

Vi har primært tre sansekanaler: Visuell kanal som registrerer lys, mørke, farger, bevegelser, størrelser, plasseringer, kontraster, former osv. Auditiv kanal lar oss gjenkjenne volum, rytme, retning, dynamikk, tempo, klang osv. Kinestetisk kanal åpner for tilgang til det vi kjenner, lukter og smaker. Vi mennesker har både evne til å sanse og bedømme. En spennende bevisstgjøring vi kan trene opp er gjenkjenning og dermed sortering av hva vi faktisk holder på med. Å tenke over hvordan du faktisk tenker utvikler evne til å innta metaposisjon. Hvor ofte lar du det bli med det sanselige og avstå analyse, vurdering og dom? Vi som jobber for at hjernen som organ skal fungere godt og holdes vital, tror det ofte er sunt å «holde ut» i det sanselige litt lenger. Vi tror også det er nyttig å øke bevisstheten på den indre aktivetet som foregår, og utvikle metaperspektiv. Henter vi inn og bearbeider sanseinformasjon eller er vi over i tolkninger, analyser og bedømning? Hva foregår til sinns?

Potetspiserne våknet til liv

Du har antakelig opplevd at noe du sanser «trer klarere og dypere frem for deg» hvis du er tålmodig i din observasjon. Det kan være et tre, en sang, et menneske, en hund, en slurk rødvin eller et lokomotiv fra midten av 1800- tallet. I sommer var jeg i Amsterdam og gikk på Van Gogh museum. Da jeg stod foran verket «Potetspiserne», så jeg først at det var et maleri av en viss størrelse med en mørk ytre ring og et lys sentralt. Da jeg ble stående i observasjon over tid, trådte de visuelle detaljene frem en etter en. Jeg kunne se fargene, kontrastene, plasseringer, former, skygger og lys. Observasjonen gikk fra oversiktlig, til dypere og mer detaljert. Da jeg lot meg henføres videre, kunne jeg «høre» og «kjenne» maleriet. Det klirret i bestikk, det sildret fra kaffekanna og jeg kunne kjenne varmen fra trefyrt laft. Det lukta stramt av arbeidsfolk og fuktig bespisning. Den siste akten i opplevelsen kan ikke beskrives som annet enn en følelse av tilknytning. Jeg følte en nærhet og tilknytning til kunstneren, menneskene og atmosfæren, som ble uttrykt gjennom penselføringen. Maleriet ble levende for meg. Jeg følte meg mer som en sjette gjest ved potetspisernes bord, enn en mann på museumsbesøk i Nederlands særegne hovedstad.

Sansing og Fantasi

Vår museumsgjest beskriver her en opplevelse som ble «hel». Han opplever både i den ytre og indre «verden» og tar inn både presis observasjon og svinger seg i fantasien. Hvis du nå ser rundt deg der du er nå mens du leser dette, vil du kunne se ulike objektformer, lysforhold, farger osv. Dette er ytre sansning. Om du videre tenker inni deg noe du kunne gjort med noen av objektene, og videre ser, hører og kjenner for deg hvordan det ville vært, har du flyttet observasjonen fra utsiden til innsiden og gått fra presis ytre sansing til indre konstruert opplevelse ved hjelp fantasien. Å trene på slik bevisstgjøring styrker metatilgangen i hjernen.

Noen av hjernens ressurser sørger for presis gjenkjenning av det sanselige. Eksempelvis vil denne bokstaven «N» sees som mindre enn denne bokstaven «N». Formen er den samme, størrelsen er ulik. Tar du rundt en kopp nytraktet kaffe vil den være varmere enn en nybakt snøball. Dette er ytre presis sansing og her er det størst mulighet for at mennesker imellom er enige om «fakta». Om du derimot tenker deg hvordan reaksjonen naboen din ville hatt hvis du kastet snøballen på han eller hvordan han ville hørtes ut dersom du ga han en kopp nytrakta kaffe, vil det du tenker deg bli dine egne konstruksjoner basert på din unike bruk av fantasien. Når vi konstruerer, fantaserer og tolker vil det som da trer frem være av mye mer individuell karakter. Som løs «regel» kan vi si at det sanselige er felles fakta, mens tolkning og fantasi er individuelle «sannheter» Antakelig ville alle museumsgjester vært enige i at «Potetspiserne» har mørkere fremtoning ytterst og lysere fremtoning sentralt. At de alle kan lukte arbeidsfolk og høre kaffesildring er mer tvilsomt. Å holde styr på det presist sanselige «fakta» og våre egne tolkninger og konstruksjoner legger underlaget for mer ryddig og trygg kommunikasjon. Vi blir da kanskje mer vàre på at andres indre liv er subjektivt og derigjennom bli mer nysgjerrig på hverandre?

Våre tider og vårt nervesystem

Det er fristende å tenke bedre og værre tider. Er det bedre nå, med åpent samfunn etter koronanedstengning? Var det bedre under nedstengning? Var det bedre før korona? Hva med før og etter smarttelefonen? Vi skal her i artikkelen gli galant unna den refleksjonen og se nærmere på et veldig enkelt fenomen, nemlig plastisitet og adaptasjon. Plastisitet er er et nevrologisk fenomen som kan sammenliknes med vårt samfunns utbygging av transportnett. Byene kan tenkes som nervekroppene og veier, båtleder, flyruter og jernbaner kan tenkes som nervebaner. Desto mer samhandling mellom byene desto mer utvikler vi transportnettet. Slik fungerer også sentralnervesystemet. Nervenes kommunikasjonstråder kan bytte plassering på koblinger, nye kan skapes og etablerte kan opphøre. Dette fenomenet er plastisitet og vi bærer denne egenskapen naturlig med oss gjennom hele livet. Naturen i plastisitet gjør at vi kan forstå nervesystemet som svært trenbart, fleksibelt og tilpasningsdyktig. Det vi trener og stimulerer sterkt, vil nevrologisk utvikles mer enn det vi ikke trener på. En taxisjåfør i London vil ha et høyere utviklet nervenett i de deler av hjernen som bearbeider stedssans. En trenet visuell kunstner, som Van Gogh, vil likedant antakelig ha et høyt utviklet nevronalt nettverk i den delen av hjernen som jobber med visuell konstruksjon. Vi er adaptive og rekonstruktive. Vi tilpasser oss de rammer vi lever inni. De situasjoner vi er i, valgt eller ikke-valgt, har direkte innflytelse på hjernens «hardware» og derigjennom ressurser, evner og opplevelse.

Kollektivt har vi de siste årene med nedstengning og begrensninger hatt mindre av levende planlagte og spontane menneskemøter og åpne samlinger som basarer, kafèbesøk og kulturarrangementer. Vi har over tid trent vårt nervesystem på å omgås noen få mennesker og kommunisere mer digitalt og mindre analogt.

La oss tenke kreativt at maleriet «Potetspiserne» kunne erfart og opplevd møte med den omtalte tålmodige observatøren. Vi gir maleriet menneskelige egenskaper. Kan det tenkes at det ville skjedd noe med verkets følelse av verdighet gjennom observatørens helhetlige opplevelse? Jeg minnes tilbake til barndommen en gang jeg hadde fått litt dreisen på en tegning av en lastebil. Denne viste jeg til min far. Jeg kan fortsatt minnes at han så lenge uten å si noe. Så sa han noe som bar preg av at han hadde «sett» dypere. Han kommenterte at jeg hadde tegnet slik at alle de små hullene på eksospotta fremstod som tredimensjonale og kommenterte at det måtte ha vært et nitid arbeid. Jeg følte som guttunge at mitt verk av lastebilen fra filmen «Smokie and the Bandit» ble tatt inn og sett og satt verd på av min far.

Verdighet 2022

Vi på 5029 er ens om at desto hastigere og mer overflatisk vi sanser, desto magrere «opplevelsesfølelse» får vi. Vi tenker også at det gis uttrykk av verd og verdighet ved at vi bruker alle sanser i våre mellommenneskelige møter. Vi har i kollektivet hatt en «lang og hard vinter» når det kommer til trening av dypere tålmodig sansing og derigjennom dypere opplevelser og verdsettelser. Ved å disiplinert utvide tiden vi bruker, ved hjelp av alle sanser, trener vi dette over tid opp igjen, ettersom nervesystemet er plastisk. Slik kan ivareta våre forutsetninger til å verdsette hverandre gjennom rett og slett og se, høre og kjenne på hverandre.

Om du er fascinert av sansenes magi kan vi anbefale boken «Sansenes magi» av David Abram